Elvelangs

Elvelangs

Hvem er du? Og hva er du?

Jeg har ikke svaret på spørsmålene, men jeg har gjort meg noen tanker. Og jeg har latt noen tanker få lov til å komme til meg, oppdage dem, mest fordi jeg har vært oppmerksom på at de kunne komme.

Når jeg oppdager at jeg er langt mer flytende, langt mer fleksibel, enn jeg tidligere har trodd, da endrer oppfattelsen min om livet seg. Det blir straks mer åpenbart at livet er en opplevelse jeg kan flyte med i, danse i, og oppdage glede og formål på en helt ny måte. Når jeg blir klar over at jeg ikke er definert av noe annet enn mine egne tanker, da åpner mulighetenes portal seg. Og i den portalen bor jeg. Selv om jeg ikke vet det, selv om jeg ikke bryr meg om det.

Personlighet er noe de fleste av oss opplever å ha. Og mange opplever å være personligheten sin. Det kan være ganske begrensende, for å si det mildt. Det er som å si at jeg er grønn, mens du er lilla. Ferdig med det. Ingenting kan endre på dette, vi er fanget i vår egen boks av «grønn» eller «lilla».

Du er den du tror du er, og kun det. Det jeg lurer på er hvem som har bestemt hva du kan tro om deg selv? Finnes det noen regler som sier at du kan tro en ting, men ikke en annen? Tro på den ene tanken, men ikke på den andre? Tro på at du er verdiløs, men ikke tro på at du er verdifull? Tro at du er skitten, udugelig og fastlåst i bildet av den du er? Men ikke tro at du er vakker, full av muligheter og fri til å være nøyaktig den du vil være?

Det jeg bruker som referanse på hvem og hva jeg er, er tankene mine. Jeg tenker at jeg er eller ikke er, hva det nå enn er. Det er bare det at tankene mine er upersonlige, de er ikke «mine», de bare er. Det er jeg som gjør dem til «mine», og dermed gjør jeg meg til «meg». Det er mitt eget skaperverk, og ettersom jeg er byggherren kan jeg også gjøre de endringene jeg synes er på sin plass.

Livet er som en elv. Det renner avgårde. Det som er avgjørende for oss er hvordan vi vil forholde oss til denne elva. Hvis vi oppdager at vi ER elva, på alle måter, da kan vi begynne å leke litt med vår egen fastlåshet (lurer på om det er nytt ord?). Vann er flytende, og i elva renner det fritt. Det utforsker elvebredden på sin vei, det danser opp og ned, mellom steiner og gjennom stryk. Det møter motstand, og svinser bare elegant forbi, lar hinderet være hinder og danser uforstyrret videre. Det stopper bare opp for å nyte roen i de rolige partiene av elvefaret, for så å renne videre på sin oppdagelsesferd.

Tanker er som vannet i elva, og elveleiet er som kroppen. Elveleiet er der, men vannet er stadig på vandring. Kroppen er her, mens tankene stadig byttes ut. Når vi sier at vi er den vi er, fastlåst til en «grønn» eller «lilla» boks, da blir det som om vi holder fast en liten del av vannet og sier at nettopp dette vannet er oss. Hvis vi i stedet lar vannet flyte fritt, da vil vi oppdage at nytt vann renner på, og med vannet kommer mulighetene og oppdagelsene.

Jeg velger å være som vannet, i stadig endring. Jeg vet ikke hva som kommer, jeg vet bare at det alltid dukker opp noe nytt. Det gir meg blant annet råderett over meg selv. Jeg eier plutselig livet mitt, og jeg kan begynne å ta valg basert på det. Det er kraftfullt. Og fint.

 

Hvis du vil vite mer om hva tenking er, sjekk ut boka Tankenes Magi her.

Leave A Response

* Denotes Required Field