En gryte med gull

Sola treffer regndråpene og skaper regnbuen. I enden finner du gryta med gull, heter det. Der borte, langt i det fjerne. Hvor kan vi finne den gryta som gir oss et bedre liv? Det er ikke sikkert du vet det, men du har allerede funnet den. Du sitter nemlig i den…

 

I årevis leter vi etter det som skal til for å ha det bra, vi snur hver en stein, vi løfter på dyner, vi spør og vi graver. Vi drar på kurs og seminarer, leser og studerer. For å finne oss selv. Det rare er at vi som regel glemmer å lete der det er størst sannsynlighet for å finne oss. På innsiden av oss selv.

Der inne har vi vært hele tiden, og der vil vi for alltid være, men så lenge vi er opptatte med å lete på utsiden streifer det oss ikke at vi kan lete i vårt eget dyp. Av en eller annen grunn har vi fått det for oss at svarene ligger utenfor oss selv, at noen skal komme og fortelle oss hva vi liker, hva vi er gode på, hvem vi er. Hvis bare noen kunne oppdage oss, se oss, fortelle oss. Vi jakter energisk på anerkjennelse og bekreftelse, tilsynelatende uvitende om at den ultimate (og optimale) bekreftelsen er den vi er villige til å gi oss selv.

For å gå litt tilbake til regnbuen, den er slettes ikke der den ser ut til å være. Selv om det virker som den er der borte, så er den ikke det. Den er her, hos oss som ser på den. Vi ser lys som reflekteres gjennom vanndråpene, og hadde vi vært der borte hadde vi ikke sett refleksjonene. Det er nettopp fordi vi står her at vi kan se dem.

Sånn er det også med oss også. Det er her vi er, i oss selv. Her har vi vært hele tiden, og her vil vi alltid være. På innsiden. Og ikke en sjel i hele verden har samme tilgang til oss som vi har selv. Er det rart vi leter forgjeves når vi leter på vranga? Vi kikker på utsiden for å få et etterlengtet glimt av det som er på innsiden. Tenk det.

Og nettopp tanker, det er her gryta med gull begynner å komme til syne. Det er det den er laget av. Eller, egentlig ikke, det er det den IKKE er laget av. Grunnen til at vi vanligvis ikke ser den er fordi det er for mange tanker i veien for oss. Vi tenker oss bort fra det vi vil finne. Alle tankene er selve støyen som skygger for utsikten til gullet i gryta. Så hva skal til for at vi skal få en smak av det som er oppi der?

Ut av ingenting skapes noe nytt, og hvordan kan det være plass til noe nytt når det er det er proppfullt av gammelt der fra før? Vi ruger på gamle tanker om hvem vi er, hva vi er. Vi legger stor betydning i historien vår, vi tror ofte vi er historien vår. Vi er ikke det. Historien om oss er satt sammen av tanker, og disse kan byttes ut på et blunk. Vi er ikke definert, vi definerer oss selv.

Men hvis dette nye skal komme ut av ingenting, hvor kommer det fra da? Det må jo komme fra et eller annet sted. Mja, jo, det gjør nok det. Det som er vrient for oss å fatte er at dette stedet av ingenting er inni oss. Og den eneste muligheten til å gi rom for det nye som skapes er å være stille, lytte til en særdeles svak stemme i oss selv. Årsaken til at den er så svak er at den ikke trenger å rope til oss. Forutsatt at vi er stille nok til å høre den. Å være stille er egentlig ganske enkelt, det er bare veldig uvant for oss.

Når vi begynner å lytte venter vi å høre klare stemmer som forteller oss hvordan alt skal være. Det er slik vi tror det skal fungere, fordi vi er så vant til det fra utsiden. Vi venter på de samme svarene vi søker på utsiden, levert til oss på samme måte. Sorry, det er ikke slik det fungerer. Det er egentlig seriøst mye enklere. Vi trenger bare å forstå hva vi lytter etter. Vi lytter nemlig etter en følelse, en god følelse.

Uten tanker om hvem vi er, om vi er gode nok eller smarte nok, uten alle disse tankene er vi både god nok, smart nok og svært godt rustet til å finne våre egne svar. Det er når vi begynner å tenke at det krøller seg. Usikkerhet er en tanke. Det er også beskjedenhet. Og frustrasjon. Frykt. Sinne.

Når hodet tømmes for tanker etterlater det seg et vakuum, klart for å ta i mot nye impulser. Vi er bare så vante til å ha hodet fullt hele tiden at vi ikke vet hvordan det er når hodet tømmes. Det skremmer mange. De er redde for det som kan dukke opp fra dypet av dem selv. Det er en ubegrunnet frykt. Det er som å være redd for at regnbuen skal være stygg.

Vil du prøve? Bare la det som skjer rundt deg være, lukk gjerne øynene. La tankene flyte fritt, de flyter videre hvis de får anledning til det. Ha tålmodighet, bli en betrakter av dine egne tanker. Etter beste evne, la tankene flyte uhemmet forbi. Ikke hold dem igjen eller studer dem, bare la dem gli over bevisstheten og videre på ferden. Etter en liten stund vil det roe seg ned, først litt, så mer. Glem forventningene om Eureka. Det skjer ikke. Ikke nå. Fortsett å la tankene fare fritt over den indre horisonten. Gjør det gjerne i fem til ti minutter før du vender bevisstheten tilbake til den ytre verden igjen.

Hva vi kaller dette er ikke så viktig, men veldig ofte kalles det meditasjon. Det finnes utallige måter å gjøre dette på, hovedsaken er at vi tillater tankene våre å roe seg ned, spinne litt saktere. Etter å ha prøvd dette et par ganger kan du med fordel innvilge deg selv en 5-minutters hvilepause fra tankene nå og da. Både kropp og sjel vil takke deg.

Det er slik vi kan få et glimt av gullet i gryta.

 

Leave A Response

* Denotes Required Field