Luke 10 – Preludium

Preludium - luke 10

Luke 10

Kosedyret pilte mellom beina på dem alle for å komme først inn i varmen. Han sprang bort til vedovnen på kjøkkenet, og la seg godt til rette under den.

Mikkel gikk rett inn i biblioteket, og satte seg ned med boka si. Målrettet begynte han å gå gjennom hele boka. Han bladde og bladde.

Anni ble igjen på kjøkkenet, og farmor foreslo at de kunne ha lørdagsgrøt som lunsj, og heller spise litt sen middag i dag. Anni støtten idéen, grøt var noe de sjelden hadde hjemme. I tillegg var farmors grøt ekstra god. Om det var på grunn av grøten, eller om det var på grunn av farmor, det hadde hun aldri skjønt helt.

Hun gikk inn i biblioteket, hun også. Der var Mikkel travel med å studere boka, han skrev notater og tegnet. Han bladde frem og tilbake, kikket ut vinduet, tegnet litt og bladde mer.

«Finner du noe interessant?» Anni gikk bort og satte seg på armlenet hans.

«Jeg vet ikke, men jeg tror det», sa han sakte. Stemmen var litt fraværende.

«Kan jeg vise deg?» spurte han plutselig, tydelig tilbake fra tankeverdenen.

«Ja, selvfølgelig!» Hun var råspent på hva det var han hadde oppdaget.

Han viste henne to bilder i boka, og holdt frem den ene skissen sin.

«Se her. Det jeg har tegnet er det jeg så måkene lage i lufta i sted. Minner dette deg om noe? Husker du de symbolene pappa viste oss i går?»

Han kikket opp på søsteren. Hun studerte tegningene, sammenlignet og prøvde å huske tilbake til de få sekundene hun så det faren hadde vist frem.

«Ja, jeg skjønner hva du mener. Men, mener du på alvor at måkene tegnet symboler i lufta i sted?» Hun gjorde ingen forsøk på skjule skepsisen.

«Jeg skjønner at det høres fjernt ut, og jeg er klar over at det kan ha vært helt tilfeldig. Likevel var tegnene der, klare som bare det. Og nå finner jeg dem her, og de har tydeligvis sammenheng med det pappa viste oss. Hvor mange tilfeldigheter kan det være på en gang?»

Begge studerte tegningene nærmere. Symbolene lignet ikke noe de hadde sett før, de var snodige og detaljrike. Kanskje noe som kunne ligne på egyptiske tegn?

«Jeg skal i hvert fall være mer årvåken fremover, hvem vet hva som dukker opp.» Mikkel kikket opp på søsteren. «Hvordan går det med deg ,da?»

«Med prosjektet, mener du?»

«Ja, det også. Men jeg tenkte vel egentlig mest på mamma og pappa, hvordan har du det i forhold til det som har skjedd?»

«Vet du, jeg er enig med farmor. Vi vet så lite enda, og mamma og pappa er godt trent, begge to. Både i jobben sin og utenom. De er smarte, og de er sterke.»

«Jo, det er vel noe i det.» Mikkel uttrykte en viss engstelse blandet med håp.

«Enn prosjektet da, har du noen planer?» Han lukket boken sin og la alle papirene i en bunke oppå.

«Ja, absolutt! Ettersom det er vinter og mye snø blir det ganske enkelt å lage en miniekspedisjon. Og farmor har en gammel hundeslede stående i uthuset. Alt jeg trenger er en hund eller ti. Kanskje Kosedyret kan dra..?» Hun lo rått.

«Vi kan jo gjøre det sammen, da blir det litt enklere. Hvis begge har ski kan vi jo bare bytte på å trekke sleden etter oss. Hvor har du tenkt å legge løypa?»

Anni forklarte at hun hadde tenkt å lage en delvis realistisk ekspedisjon, med ekstra klær, telt, sovepose og mat. Nok til å være ute i to dager og en natt. Hun ville gjerne ha med broren på turen, både fordi det ble lettere, men også fordi hun ville føle seg tryggere hvis han ble med. Da kunne de kanskje dra helt opp til Skaravann. Ruta var kjent, de hadde vært der mange ganger før. Bare ikke med så mye oppakning.

De pratet litt om hvordan de kunne flette sammen dette til en oppgave som kunne brukes mot skolen samtidig. De kunne jo snakke engelsk på turen, for eksempel. Eller så kunne de skrive om det på engelsk etterpå.

Farmor kom inn og sa fra at grøten snart var ferdig, og hun lurte på om de begge kunne komme inn på kjøkkenet litt først. Hun hadde fått oppdatering fra Svalbard. De spratt opp og småløp inn på kjøkkenet og satte seg på hver sin side av farmor.

«Kristine ringte nå nylig, hun er operasjonsleder for aktiviteten på Svalbard», begynte farmor. De så at hun tenkte seg om før hun fortsatte.

«En fullskala redningsaksjon er satt igang, og sysselmannen venter støtte fra fastlandet i løpet av kvelden. Medisinsk personell står klart. De gjør alt de kan for å komme seg inn i gruven, målet er selvsagt å redde de som er der. Utgangspunktet deres er at alle i gruva er i live. Det er fortsatt ingen som vet noe mer. Alt de vet til nå er at de i gruva er fullstendig isolert fra omverdenen. Både gravemaskiner og hjullastere er i full gang med å rydde åpningen på gruven. Det de håper på nå er at bare den ytterste delen av gruvegangen har kollapset, og at gruven videre ned er intakt.»

Hun sukket, omfavnet dem og holdt dem inntil seg.

«Nå kan vi bare vente. Og håpe», hvisket hun til dem.

Det dirret plutselig kraftig i tinningen til Mikkel. Flere bilder spratt opp i hodet hans, det var symboler og skikkelser han aldri hadde sett før. Det lignet på mennesker, og samtidig gjorde det ikke det. Like fort som det hadde dukket opp var det borte igjen. Det var dirringen også.

«Oj», glapp det ut av han.

Farmor gransket ansiktet hans.

«Det uttrykket har jeg sett før», sa hun. «For lenge siden. Mikkel, hva var det som skjedde nå? Kan du dele det med oss?»

[ du kan laste ned historien til og med luke 10 i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field