Luke 11 – Preludium

Preludium - luke 11

Luke 11

Mikkel kikket ned i bordet. Han hadde slettes ikke lyst til å dele dette med noen. Ingen i hele verden hadde hørt om dette fra før, Mikkel syntes det var rart og litt skummelt. Han skjønte jo ingenting av det selv, heller.

«Du skjønner det, min unge venn», begynte farmor. «For ganske lenge siden ble jeg kjent med en ganske spesiell kar. Og det er ikke farfar jeg snakker om da», la hun til med et smil.

«Mens vi fortsatt bodde i USA dro farfar og jeg på ferie. Ingen av oss hadde vært på vestkysten før, så vi dro til California. Der reiste vi opp i fjellene, til Cascade Range. Disse fjellene ble sett på som hellige av indianerne, så vi var veldig nysgjerrige på hvordan det var der. En kveld satte vi opp leir på en slette under Mount Shasta. Vi hadde ikke sett et eneste menneske hele denne dagen. Etter å ha tent bål lagde vi oss mat over den åpne ilden, og under den åpne, stjernklare himmelen.

Vi satt og småpratet om alt mulig egentlig, og plutselig sto det en mann i nærheten av oss. Han hadde kommet uten en lyd, og nå sto han der i det blafrende skjæret fra bålet. Lavmælt beklaget han hvis han hadde skremt oss. Han spurte om han kunne sette seg ned med oss, han ville nødig forstyrre oss fredelige mennesker.

Vi ønsket han velkommen, og han satte seg ved bålet. Vi presenterte oss, og fortalte at vi var her på ferie, vi hadde hørt så mye spennende om dette området. Han fortalte at han bare var på gjennomreise selv, navnet hans var Elidan. Utseende hans var så annerledes enn noen andre vi hadde møtt, så vi spurte hvor han kom fra. Han satt en stund og tenkte seg om, kikket inn i flammene. Det var da jeg så nettopp det uttrykket du hadde», avsluttet farmor. Hun kikket på Mikkel, hun hadde tydeligvis lyst til å si mer. Bare ikke enda.

«Vet du, det er ingen som har lagt merke til det før, og jeg har vel prøvd å holde det skjult», sa Mikkel, han kikket fortsatt ned i bordplata. «Jeg husker fortsatt første gangen jeg opplevde det, selv om det er mange år siden nå. Det var på sjuårsdagen min. Like før gjestene kom kjente jeg det, og det var over på noen sekunder. Det dirret i tinngen min, og det svimlet en masse bilder foran øynene mine. Jeg husker at jeg ble redd, og tenkte at dette var farlig. Og hver gang jeg har kjent det siden da har det skjedd noe guffent etterpå.»

Han kikket opp fra bordet, og så på farmor med sorgfylte øyne.

«Sist jeg kjente det var når mamma og pappa skulle dra til Svalbard, og se hva som har hendt. De siste dagene har jeg opplevd det oftere enn noen gang før, og nå lurer jeg på hva som kommer til å skje…»

«Hmm, vet du, jeg skal fortelle dere resten av historien om Elidan», sa farmor og flyttet stolen sin litt lenger bak. Hun satte seg godt til rette.

«Elidan fortalte at han var av en vandrende slekt, som har levd her ganske lenge. Noen av dem hadde i oppgave å reise rundt i verden på utkikk etter hjelpsomme mennesker. Det var derfor han hadde havnet her.

Da farfar spurte om han mente her, som i Cascade Range, da bare smilte Elidan tilbake og sa at nei, det var nok mer som her i verden. Han hadde vandret over store deler av verden allerede, og flere av hans slekt gjorde det samme.

Jeg spurte om hans slekt var indiansk. Da sa han bare at de nok hadde mye til felles med indianerne, men at de var av en gammel stamme som fantes over hele kloden. Vi syntes dette var mystisk greier, men vi opplevde slettes ikke denne fremmede karen som skremmende. Han sa at han så en fremtid fylt med det som kunne se ut som store vanskeligheter, og at noen ville komme til å måtte løse en stor gåte. Den som kunne løse gåten ville merke det, og han spurte om vi kunne være behjelpelige med å veilede dette mennesket, fordi en dag ville våre veier krysses.

Vi svarte ja, selv om vi egentlig ikke visste hva vi sa ja til. Farfar spurte hva vi skulle gjøre, og hva vi kunne se etter for å kjenne igjen denne personen. Da sa Elidan noe jeg ikke har forstått før akkurat nå nettopp: Den som krysser deres vei vil se muligheter andre ikke ser, gjennom øyne av ristende, svarte diamanter. Dere vil kjenne det igjen når tiden er inne. Han sa ikke mer. Rett etterpå unnskyldte han seg og gikk utenfor rekkevidde av lyset fra bålet. Han forsvant like stille som han kom, og vi så han aldri igjen.»

Hun så på Mikkel, smilte og nikket. «Jeg var visst klar for å se det nå.»

«Hva mener du?» Mikkel hevet det ene øyebrynet og så på farmoren med store øyne.

«Jeg tror jeg har sett ristende, svarte diamanter igjen! Du hadde det samme uttrykket i øynene som Elidan hadde den gangen.» Farmor var helt oppglødd nå.

«Og vet du hva? Jeg tror det det kan bety noe annet enn du har trodd til nå. Jeg tror du har vært på sporet av noe spennende, du har bare ikke visst det. Det er fort gjort å koble sammen hendelser som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre, mest fordi det virker som om de henger sammen. Og dårlige ting skjer, men kanskje uten sammenheng til det du opplever.»

Anni hadde vært stille lenge, men nå var hun klar som et egg, hun været spenningen som hang i lufta.

«Så det du sier er at dirringen Mikkel opplever egentlig er ledetråder mot løsningen av en stor gåte?»

«Nettopp», smilte farmor. «Nettopp.»

 

[ du kan laste ned historien til og med luke 11 i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field