Luke 15 – Preludium

Luke 15 - Preludium

Luke 15

De satt og tenkte en stund, og tok inn naturens storslåtte inntrykk. En båt kjørte ute i Djupfjorden, det var nok en fisker som skulle ut og sjekke garnene sine. Båten la fra seg en glatt stripe av kjølvann på det blikkstille vannet. Bølgene spredte seg ut som en doven vifte.

«Hva er det i koia?» spurte plutselig Anni.

Koia var liten og veldig enkel, den hadde ingen vinduer, bare en lav dør. Mesteparten av materialene var direkte fra naturen, det kunne se ut som om det var brukt mer øks enn sag. Taket var laget av tynne steinheller, en eller annen form for skifer. Koia så ikke ut til å være større enn at det var sitteplass til en to-tre stykker, eller soveplass for en.

«Omtrent ingenting», svarte Frøydis. «Det er en stor stubbe det går an å sitte på, og en annen stubbe som kan være tenkt som et bord. Jeg visste jo selvsagt ikke noe om koia heller før jeg fant denne plassen. Kanskje den har vært et skjul for været under jakt?» Spørsmålet ble hengende i luften.

«Kan jeg se?» lurte Mikkel på. «Ja, for all del.» Frøydis reiste seg opp og ble med Mikkel bort til koia. Anni kom hakk i hæl.

Den lille døra var tung av fuktighet, hengslene var gamle og rustne. De knirket og bar seg når de dro opp døra. Det var mørkt der inne, men lyset fra døråpningen gjorde at de så stubbene farmor snakket om. På den ene veggen hang det et trekrus etter en tråd, og ved siden av hang det en gammel, rutete flanellskjorte. Det var bare steingulv der inne, og fjellskrenten bak utgjorde bakveggen. Vannet som fulgte berget rant ut under veggene på hver side.

De gikk ut igjen uten å ha funnet noe av interesse. Det var nesten ikke plass til alle tre der inn, så det var greit å komme ut i det fri igjen.

Frøydis gikk bort til bålet og samlet sammen tingene. Hun pakket det i sekken og snurpet den igjen.

«Skal vi tenke på retretten?» spurte hun barna som fortsatt sto utenfor koia. «Det blir fort mørkt nå, og vi har jo et stykke å gå før vi er hjemme igjen.»

«Dette kan jo være et fint sted å ha som base i mini-ekspedisjonen min.» Anni kikket seg rundt og speidet over området rundt. «Like enkel standard som mange polfarere hadde, i hvert fall. Er du ikke enig, farmor?»

«Jo, det har du jammen meg rett i.» Farmor humret godt over Annis praktiske humor.

De begynte nedstigningen fra platået. Det bratte terrenget gjorde at de tok det sakte og rolig, det var ganske glatt enkelte steder. Vel nede i skogen spente de på seg skiene og begynte på turen tilbake til huset. Her oppe var skogen såpass tett at det gikk sakte, selv om de hadde en opptråkket løype å følge.

Litt lenger ned åpnet det seg, og da brøytet Anni seg fremover. Hun kikket bak på de to andre før hun satte i vei nedover lia. Snøføyka sto rundt henne der hun suste nedover. Frøydis og Mikkel ble bare stående og kikke etter henne. Det bratte terrenget ga henne god fart, og nederst i bakken prøvde hun å svinge rundt en stor snøskavl. De så at hun la seg mot den ene siden, men hun klarte ikke å sving i den dype snøen. Med god fart dundret hun inn i den store snøhaugen, hele hun forsvant i noe som lignet en eksplosjon.

Mikkel og Frøydis satte utfor for å komme henne til unnsetning. Før de var halvveis nede dukket det opp en stav fra snøen, og litt etter litt kom hele Anni ut av snøkaoset. Hun vinket til dem og gliste, alt var vel. Hun sto fortsatt og tømte snø ut av hetta når de om ned til henne.

«Hva i all verden var det? undret farmor.

«Jeg ble bare så fristet, det så så deilig ut. Og det var det!» Anni lo høyt.

«Du, altså», liksomkjeftet Frøydis, «din gærne jente!»

Leende gikk de videre ned mot huset. Nede ved huset satt Kosedyret og ventet på dem. Han syntes ikke noe særlig om den dype snøen, han holdt seg for det meste til stiene. De kom seg inn og skiftet til tørre, varme klær. Dagen hadde gått, og kvelden kom sigende nå. De siste timene av dagen brukte de til å prate om turen, og hvordan platået med koia kunne brukes til Annis prosjekt. Etter litt kveldsmat krøp de til køys, alle sammen.

 

Neste morgen bråvåknet Mikkel. Han hadde drømt om steinene ved koia, om bassenget og om symbolene i boka. Nå satt han lys våken i senga og kikket ut mot den gryende dagen. Han visste hvordan han skulle teste teorien sin om flisene i bassenget. Han kledde fort på seg, tok med seg badebuksa og listet seg ut i badehuset.

Han hoppet uti det varme vannet, og sirklet først litt i overflaten. Han hentet et kosteskaft han hadde lagt klart på bassengkanten. Nå siktet han seg inn på to av de flisene han visste var en del av symbolet, og dukket ned mot bunnen.

Oppdriften gjorde at det var vrient å holde seg ned mot bunnen, han skulle nok hatt noe som gjorde han tyngre. Likevel klarte han å holde seg nede lenge nok til å teste teorien sin.

Han satte kosteskaftet midt på den ene flisen og trykket ned alt han klarte. Det virket! Den ble stående i en nedsenket posisjon. Ikke mye, men nok til at han så forskjellen. Han prøvde å trykke ned den andre flisen også, men det rakk han ikke. Han måtte opp å få luft.

Han lå på ryggen og fløt, hentet seg tilbake og tenkte. Han trakk pusten dypt og gikk ned igjen, med stø kurs mot flis nummer to. Denne gangen klarte han både den og fire til. Han slapp ut luft etter hvert, så det ble lettere å holde seg nede. Etter to runder til hadde han presset ned seksten fliser. Nå var det bare to igjen, hvis tellingen stemte.

Nede på bunnen presset han først ned den ene, og så. Den siste. Han presset ned. Med det samme den gikk ned ristet det i vannet, det var som et lite jordskjelv. Mikkel lurte på hva det var, men før han rakk å tenke noe som helst ble han dratt baklengs mot den veggen i bassenget. Øyeblikket etter ble det mørkt, det føltes som om han ble sugd gjennom en åpning i bassengveggen, ut av bassenget.

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field