Luke 16 – Preludium

Luke 16 - Preludium

Luke 16

Han ble slengt nedover i noe som lignet et rør, eller en sklie. Det var stummende mørkt, vannet fosset rundt han. Åpningen han forsvant gjennom hadde lukket seg. Redselen tok tak i han, skulle dette bli hans siste time?

Det tok heldigvis ikke lang tid før farten avtok, det han skled nedover flatet tydeligvis ut. Etter en liten stund stoppet han helt opp, vannet fosset fortsatt rundt han. Han ble liggende helt stille først, for å prøve å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Fortumlet satte han seg forsiktig opp, han holdt hendene over seg for å beskytte seg mot kanter, tak eller vegger som måtte være der.

Etter en stund hadde han famlet nok rundt i mørket til å skjønne at det i hvert fall ikke var noe rett ved eller over han. På sidene kjentes det ut som om det gikk ned, så han prøvde forsiktig med en fot først, var det noe å stå på? Han skvatt litt med det samme foten traff en glatt flate, mindre enn en meter ned.

Sakte skiftet han vekten over og satte begge beina ned i det som kjentes ut som et gulv. Han ble sittende på kanten litt. Nå, etter en stund, kunne han skimte konturene av det som var rundt han. I fortvilelsen og redselen hadde han trodd at det var helt mørkt, men nå så han at det på en eller annen måte var opplyst der han var. Lyset var veldig, veldig svakt.

Først skjønte han ikke hvor lyset kom fra, men etter å ha blitt enda mer vant til det kjempesvake lyset gikk det opp for han at veggene hadde et svakt grønnskjær over seg, litt turkis, egentlig.

Mens han satt der og tilpasset øynene kikket han seg rundt. Det var et slags rom, eller en hule, i fjellet. Gulvet var nok av stein, det også. Han kikket opp renna han hadde sklidd ned. Den gikk oppover i et hull i veggen, og forsvant i mørket opp mot der han visste bassenget var.

Luften var fuktig og ganske varm, men overaskende frisk til å være i en innestengt hule. Kunne det være et teknisk rom han hadde ramlet ned. I så fall var adkomsten dit ganske spesiell. Nå begynte han å lure på hvordan han skulle komme seg tilbake, hverken farmor eller Anni visste hvor han var.

Øynene var nok tilpasset det svake lyset til at han tok sjansen på å bevege seg litt rundt. Det så ut som rommet var lengre enn han først hadde trodd. Det strakk seg i begge retninger, nå var det lettere å skimte konturene av fjellvegger. Ok, da var dette en hule, så mye var klart.

Han begynte å gå i den retningen som han mente var nedover i terrenget, ned ved siden av hovedhuset. Etter bare noen få, famlende skritt var det slutt på gangen. Han kom bare til en glatt vegg. Raskt dro han håndflatene over veggen, mest for å forsikre seg om at han ikke gikk glipp av en dørvrider eller en hendel på grunn av det svake lyset. Det var åpenbart at det var mer her enn han hadde trodd før, han bestemte seg for å være mer nysgjerrig enn redd.

Den andre veien strakk åpningen seg lenger, den var som en korridor. Veggene var heldigvis lysende her også. Det svingte litt, han gikk sakte og studerte veggene så godt han kunne. Plutselig slo en tanke inn i hodet hans. Hva om det er sånn radioaktivitet ser ut? Da var han i livsfare! Og for alt han visste hadde farfaren hans holdt på med spionasje…

Frykten krøp opp i han, hårene reiste seg i nakken og hjertet begynte å dunke hardt. Han kjente at han ble stresset av å tenke sånn. Av ren rutine trakk han pusten dypt. Han hadde lært en del om å rense hodet for tanker, det hadde stupetreneren hans drillet dem i. Under konkurranser var det viktig å fokusere på egne oppgaver i stedet for konkurrentene. Han skjønte fort at situasjonen ikke ble bedre av at han friket ut. Hvis det faktisk var radioaktivt her ble han ikke mindre skadd av å være redd. Det viktigste var å komme seg ut igjen.

Hodet klarnet fort, og han beveget seg sakte videre. Nå skimtet han enden av korridoren. På høyresiden så ha noe som kunne ligne en luke. Han kom helt bort, og begynte å utforske området rundt. Det var nok en luke, og da måtte det vel gå an å få den opp på ett eller annet vis.

Inne i huset hadde Frøydis og Anni våknet og stått opp. Frøydis sto på kjøkkenet og gjorde klart frokost, og Anni gikk rundt i huset. Hun kom til slutt inn på kjøkkenet.

«Farmor, vet du hvor Mikkel er? Han er ikke på rommet sitt, og jeg kan ikke finne han noe sted.»

«Nei, jeg har ikke satt han, jeg trodde han sov enda», svarte hun mens hun la tre egg oppi det kokende vannet i kjelen på komfyren. «Kanskje han har tatt et tidlig morgenbad?»

«Jeg stikker ut og sjekker», sa Anni, allerede på vei ut i gangen.

Bare sekunder etter kom hun stormende tilbake inn på kjøkkenet.

«Farmor, du må bli med. Fort! Jeg tror det kan ha skjedd noe med Mikkel!»

Frøydis skjøv kasserollen til side, slo av platen og skyndte seg etter Anni ut i badehuset. Der ute lå klærne hans i en stol, og i bassenget lå det et kosteskaft og fløt stille rundt i overflaten. Det var våte spor rundt kanten.

«I all verden», sa Frøydis, mest til seg selv. Hun gikk forsiktig bort til kanten, redd for å finne en livløs femtenåring nedenfor kanten. Bassenget var tomt. Anni kom og stilte seg ved siden av henne, hun kikket også ned i bassenget.

Mens de sto der hørte de det skrapet svakt i veggen bak pumpene. De stirret på veggen, på hverandre og tilbake på veggen.

Plutselig åpnet en del av veggen seg. Der det så ut som en hel vegg av flis og fuger svingte en åpning opp, og Mikkels hode stakk ut. Han gliste bredt.

«Haha, dere skulle sett ansiktene deres! Skulle tro dere så et spøkelse. Og dere vil ikke tro hva jeg har funnet. Det er helt sprøtt!»

De løp bort til han og omfavnet han. «Vi ble så redde, vi trodde du hadde blitt skadd eller lå livløs her ute.»

«Unnskyld! Jeg visste ikke at dette kom til å skje. Kom skal jeg vise dere!»

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field