Luke 17 – Preludium

Luke 17 - Preludium

Luke 17

Mikkel snudde seg mot luken i veggen, den sto fortsatt på gløtt. Han åpnet den helt for å gi plass til de to andre. «Vær så god, stig på», sa han skøyeraktig.

De krøp gjennom luken, Anni først, Frøydis etter og Mikkel til slutt.

«Nå», sa Mikkel, «hva tror dere dette er? Og følg med nå.» Han lukket luken, og det ble helt mørkt der inne. «Bare vent litt, la øynene bli vant til mørket.» De ble stående og vente.

De to andre var målløse. De sto og stirret nedover trappen som gikk ned til korridoren i fjellet. Lyset fra veggene var godt synlig nå. Mikkel gikk foran og ledet dem bort til der han kom ned.

«Her kom jeg ned», sa Mikkel og viste dem renna fra bassenget. «Jeg trykte ned flisene i mønsteret, og dermed åpnet en del av bassengveggen seg, jeg ble sugd ut og skylt ned hit.»

De kjente på renna, nærmest som for å forsikre seg om at den var virkelig.

«Så vidt jeg kan se er alt laget av stein. Og veggene lyser, det er ganske sprøtt, syns dere ikke? Først trodde jeg det var radioaktivitet, men så kom jeg på at vi testet en geigerteller her en gang, pappa hadde lånt den med seg hit på ferie. Den hadde nok slått ut hvis dette var radioaktivt.»

Mikkel sto foran renna, og Anni sto på den ene siden. Først trodde Mikkel at hun kikket på han, men i det dunkle lyset oppdaget at hun kikket forbi og bak han.

Hun pekte. «Hva er det der?»

De andre snudde seg. På veggen bak dem lyste det kraftigere, det kom frem en tegning i fjellveggen. Alle sammen så med en gang hva det var. Det var symbolet fra bunnen av bassenget, alle atten punktene. Hele symbolet var omtrent på størrelse med et A4-ark.

«Hæ, det var ikke der i sted!» Mikkel gikk bort og la hånden på tegnene. Han presset innover på det ene punktet. Ingenting skjedde. Han lot fingertuppene gli over tegnene og gransket overflaten i fjellet nøye. Det var helt flatt, ikke en eneste forhøyning eller fordypning å kjenne.

«La oss spre oss litt, kanskje vi finner noe mer», foreslo Frøydis. Hun og Anni gikk hver sin vei, de speidet etter flere spor.

«Hei, nå ble det borte! Hele symbolet forsvant..!» Mikkel dunket i fjellet, som om det var en elektronisk dings som hadde kontaktfeil.

Frøydis kom tilbake for å se. Med det samme hun kom nærme lyste tegnene opp igjen. Mikkel kikket på henne. «Prøv å gå unna igjen.» Hun gikk sakte bort fra Mikkel, og riktig nok, lyset sluknet når hun var et stykke unna. Så fort hun kom tilbake var symbolet opplyst igjen.

«Farmor, prøv å legg hånden din over» Anni sto ved siden av dem nå, og kikket spent på fjellveggen. Frøydis la hånden over symbolene. De lyste sterkere, særlig fem av dem!

«Klarer du å legge fingrene på de fem som lyser mest?» Mikkel ble ivrig og kikket inn under håndflaten til farmoren. Møysommelig plasserte hun en finger på hver av de fem punktene. Så fort den femte fingeren var på plass lyste fem nye punkter sterkere opp. Hun tok venstrehånden opp, og plasserte fingrene på de neste fem punktene. Og fem nye lyste opp!

«Hva gjør vi nå? Du har jo ikke flere fingre.» Mikkel kikket på dem. «Jeg kan jo prøve», sa Mikkel og strakk frem hånden. Han la fingrene over, men de tre siste punktene lyste ikke sterkere. Han prøvde igjen, og var ekstra nøye med å treffe punktene. Ingen skjedde. Nå prøvde han med fingrene på den andre hånden. Samme resultat. «Anni, jeg tror du skal prøve», sa han til søsteren. Han holdt pusten nå.

Anni la fem fingre over, og med ett var det sterkere lys i de tre siste. Hun brukte den andre hånden, og la fingrene over de tre siste punktene. De stirret på symbolet. En tynn strek av lys kom frem mellom to symboler. Så mellom to til. Alle punktene ble gradvis forbundet av de tynne strekene. En dump lyd hørtes fra innnsiden av veggen, inni fjellet. Nesten lydløst begynte en stor del av fjellveggen å gli nedover, og en åpning kom til syne. Den stoppet ikke før en hel portal hadde åpnet seg foran dem. De sto fortsatt med hendene foran seg, fingrene rett frem i løse luften.

Varm luft kom mot dem fra åpningen, og bak døren som hadde åpnet seg var det en ny korridor, eller egentlig mer som en tunnel. Den var mer opplyst, og det så ut som om det var veggene som lyste der inne også. De gikk forsiktig innover.

Denne tunnelen var lengre enn den ved bassenget, og den buktet seg slakt nedover i fjellet. Det var tørt og varmt, og luften var overraskende frisk. Sakte og forsiktig beveget de seg innover, alle sammen speidet etter flere tegn på veggene. De så ingenting.

De kom rundt en sving, og der åpnet tunnelen seg og ble til et ganske stort, rundt rom. Det lignet innsiden av en iglo. De stoppet før de gikk inn i rommet.

«Tror dere dette er trygt?» spurte Mikkel dem.

Frøydis myste inn i det store rommet. «Vet dere, akkurat nå tenker jeg på Elidan og det han fortalte farfar og meg den gangen, og er det noen jeg ville stolt på, så ville det vært han. Jeg tror dette er trygt.» Hun gikk sakte inn.

Alle tre var på innsiden, og Frøydis gikk inn i midten for å studere veggene. Hun svingte rundt og kikket nøye på veggene, hun tok en full runde. Til slutt kikket hun opp i taket over seg.

Anni kikket på Mikkel og dultet borti han. Hun pekte ned på gulvet under farmoren. Gulvet lyste svakt opp i en stor sirkel, ett og ett tegn kom frem, med streker og det hele. I løpet av et par sekunder hadde hele symbolet blitt tegnet opp i gulvet. Men dette var et annet symbolet, det var ett av dem faren deres hadde vist dem. Uten tvil.

«Farmor, kikk ned under deg», sa Mikkel forsiktig. Hun kikket ned. Det kom et lite gisp fra henne med det samme hun så det.

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field