Luke 18 – Preludium

Luke 18 - Preludium

Luke 18

Hun rygget bak fra den opplyste platen i gulvet. Med det samme hun kom utenfor sirkelen sloknet den, og gulvet så helt vanlig ut.

«Farmor, du er nøkkelen som åpner denne låsen, eller hva det nå enn er», nærmest hvisket Mikkel til henne. «Jeg tror du skal gå oppå igjen.»

Hun gikk forsiktig frem og stilte seg i midten igjen, og ganske riktig, platen med symbolene lyste opp igjen. Mikkel vinket Anni med mot sirkelen. Han begynte å telle punkter. Det var bare ti punkter på denne, og de var plassert på hver sin side av sirkelen. Mikkel la fingrene sine på de fem på sin side, og Anni gjorde det samme på hennes side. Ingen endring, bare stillhet. Han tenkte seg om en stund før han foreslo at Anni skulle gå på innsiden av ringen. Når hun gjorde det, og la fingrene på punktene, og da lyste de opp. Mikkel gikk inn i ringen han også, og la fingrene på de fem punktene. De lyste opp, og strekene mellom punktene og senter av sirkelen begynte å pulsere. Det blåhvite lyset pulserte innover mot midten.

Med en nesten umerkelig bevegelse beynte hele symbolplaten å senke seg ned i gulvet. Sakte og lydløst gled den ned, gjennom gulvet og videre ned. De sto helt urørlige, både spente og redde. Hva i all verden var det de hadde satt i gang. Uansett hva det var, nå var det for sent å angre.

De gled nedover i en sjakt av speilglatt fjell, lyst opp på samme måten som tunnelene over dem. Den eneste forskjellen var at lyset her var mer turkis enn det hadde vært oppe. I noe som lignet en evighet bare sto de der, platen med dem oppå gled stadig dypere.

Til slutt stanset den, men ingenting skjedde. De kunne høre lyden av noe stort og tungt som ble flyttet, lyden minnet om våte steiner som ble gnisset mot hverandre. Lyden stilnet. Så begynte de å synke lenger ned igjen.

Nå så de lys som strømmet gjennom en åpning i bunnen. Den vokste, de var kommet til en åpning. Det gikk så sakte, de var veldig nysgjerrige på hva som ville åpenbare seg for dem når de kunne se ut av åpningen. Var det vennlig eller fiendtlig? Var de på vei inn i en nedlagt spionbase, eller var det et aktivt skurkereir de kom til?

Uansett hva de hadde trodd på veien ned, og mens åpningen ble stor nok til at de kunne se, så hadde de ikke gjettet å se det de fikk se nå. Alle tre sto og kikket ut, ikke et ord, ikke en lyd. Bare dunkingen av hjertene deres. De hørte nok bare sine egne hjerteslag, men det var som torden i ørene deres akkurat nå. De holdt hverandre i hendene for å føle seg litt tryggere.

De tok et skritt ut. Det var som å komme inn i annen verden. Var det en annen verden? De sto i bunnen av et enormt rom, eller en slags hule. Samtidig lignet det mest på en katedral, eller innsiden av et slott fra en vill fantasi. De kikket seg storøyd rundt. Det var lite som tydet på at dette var en høyteknologisk spionsentral, i hvert fall.

Rundt dem reiste veggene seg til en enorm høyde, de bøyde seg innover og møttes i midten. Der gikk det en gigantisk istappformet fjellformasjon ned til bunnen, den fungerte åpenbart som en søyle som støttet opp taket. Den kom ned midt i et vann som strakk seg så langt øyet kunne se. Noen øyer stakk opp her og der. Vannet var klart og isblått, ganske likt det vannet som er rett under en isbre. Det var frodig, planter kveilet seg ned langs den gedigne taksøylen og skapte en stemning av jungel. Under dem var det fjell, men fargen var veldig annerledes enn granitten som de visste fjellet har var lagd av. Underlaget var stort sett flatt, samtidig som det bølget litt som svaberg. Glatt og tørt, godt å gå på.

Veggene bølget også, de så nesten levende ut. Der de bølget sammen dro de seg ut i ytterkantene, det virket som de dannet portaler eller huler i det fjerne. Dess mer de kikket dess mer oppdaget de. Veggene gnistret dypt i svart, som en vinternatt sprinklet med gyldent sollys. I taket glinset det i blått og hvitt, det kunne lett være edelstener eller diamanter. Ute til venstre svinget veggen rundt som et hjørne i rommet. Det var noe som beveget seg der borte. De trakk seg sammen og rygget sakte bakover.

En skikkelse kom til syne rundt svingen, en lang mannslignende person gikk sakte i deres retning. Han var lang og tynn, og et nærmest levende lysskimmer omfavnet han. Han kom sakte nærmere. Hetten på den lange kappen skjulte ansiktet, de så bare omrisset enda. Nå var han så nært dem at de skimtet øynene inni hetten, de glinset som svarte diamanter.

På behørig avstand knelte han høytidelig og holdt hendene sammen i en typisk østlig hilsen. «Velkommen, min kjære gudinne», sa han tydelig. Stemmen hans var myk som fløyel, samtidig som den var sterk og klokkeklar på en dempet måte.

Han satt stille med hendene med ansiktet ned. «Namaste, min kjære Frøydis», sa han, stillere denne gangen.

Anni og Mikkel kjente at farmor stivnet, hun klemte dem hardt i hendene der de sto. Det gikk noen få sekunder, så slapp hun taket i dem. Hun tok hendene opp foran ansiktet i forbauselse, som om hun ikke trodde det hun så.

«Elidan, er det deg?» spurte hun, nesten helt lydløst. Hun tok et skritt frem mot han, fortsatt med hendene foran munnen.

Sakte reiste han seg opp, og da han var fullt oppreist trakk han hetten tilbake. Et skarpskåret ansikt med intense øyne kom til syne. Trekkene hans var litt indianske, han fremsto som en indianerhøvding. Huden hans hadde et blågrønt skjær, på sett og vis som veggene i korridorene over.

Han tok et skritt mot henne. «Ja min kjære, det er det. Endelig møtes vi der du hører hjemme, min gudinne.» De gikk mot hverandre og møttes i en tett omfavnelse, slik gamle venner ofte gjør etter mange år.

«Og du har med deg nøklene til fremtiden, ser jeg. Det var akkurat slik jeg så det for meg den gangen vi møttes under Mount Shasta. Tiden er hel igjen.»

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field