Luke 19 – Preludium

Luke 19 - Preludium

Luke 19

De holdt lenge rundt hverandre, de sto helt stille. Elidans ansikt var vendt mot Anni og Mikkel. Øynene var lukket, men etter en stund åpnet han dem og kikket på dem. Rolig slapp han taket rundt Frøydis, tok hånden hennes og begynte og gå mot dem.

Mens han fortsatt holdt Frøydis i hånden knelte han igjen, denne gangen for dem. «Mine unge hjelpere, jeg hilser dere. Velkommen til Sansirkál, velkommen hjem.» Han bukket for dem.

De skjønte ingenting. De hadde bare stått der og vært vitne til dette merkelige opptrinnet foran seg, sett farmoren møte en venn fra gamle tider, høre han kalle henne gudinne. I tillegg sto de midt inne i noe som virket som en annen verden, og de hadde kommet dit på mildest talt spektakulært vis. Tankene deres var helt blåst overende, og det var synlig i ansiktene deres. Og nå ønsket han dem velkommen hjem?

Elidan reiste seg igjen. Når han var nærme så de hvor høy han var, og det var som om det vibrerte rundt han, som om han var elektrisk. Det blågrønne skjæret i huden fikk han til å virke utenomjordisk, som en karakter i en science fiction-film.

«Kom, mine venner, bli med inn.» Med en elegant håndbevegelse oppfordret han dem til å gå i den retningen han hadde kommet fra. Han tok med seg Frøydis og ledet an. De gikk rundt svingen, og der åpenbaret det seg en delikat opplyst hule. Den var på størrelse med et bolighus, med flere rom og trapper opp langs veggene. I midten var det et lite bål som brant, men tydeligvis ikke et vanlig bål. Flammen var gnistrende blå, og det var ingen røyk som kom fra ilden. Rundt bålet var det benker dekket med skinn.

«Vær så god og sitt, vi har forberedt litt mat til dere, ettersom dere gikk glipp av frokosten deres.» Han gikk inn i et rom i hulen og kom tilbake med et stort fat med mat på. Han satte det ned på den ene benken mellom dem.

«Anni og Mikkel, det er en fornøyelse å endelig få møte dere. Jeg har sett frem til denne dagen. Jeg regner med at dere har mange spørsmål, jeg har plukket opp noen av dem allerede.»

Mikkel hadde omsider ristet av seg den største overraskelsen og fått tilbake evnen til å tenke. «Er han synsk, eller?» tenkte han for seg selv.

Elidan løftet opp fatet og holdt det frem for Mikkel. «Det er en måte å si det på, min venn», sa han og kikket Mikkel rett inn i øynene. Det gnistret i øynene hans igjen. En varm gufs gikk gjennom magen til Mikkel. Det var rart, men ikke ubehagelig. Det dirret i tinningen hans, og bilder rullet foran øyenene hans. Det stoppet på et bilde som virket helt uforståelig for Mikkel. Som en ild i alle regnbuens farger.

«Nå ser du meg», sa Elidan lavt til Mikkel. «Nå ser du den virkelige meg.»

Han slapp blikket til Mikkel og lukket øynene litt. Mikkel kom tilbake til seg selv igjen. « Wow, det var snålt, jeg har aldri opplevd bilder som stopper før.» Han sa det mest som et spørsmål til Elidan. «Velkommen hjem til deg selv», sa Elidan bare, og smilte varmt til Mikkel.

«Dere er nå i Sansirkál, den ytterste portalen til vårt rike. Jeg er Elidan, vår slekts eldste vokter. Som dere vet har jeg møtt Frøydis, altså farmoren deres, en gang før. Vi møttes den gangen på slettene nedenfor Mount Shasta. Jeg traff også Vincent den gangen. Og ja, Frøydis, du har helt rett i at Vincent har bidratt mye for å få til dette. Hans kompetanse innen arkitektur har vært til stor hjelp når vi har bygget denne portalen. Og ikke minst alle den tid han har brukt på å bygge det fantastiske byggverket som strekker seg ned hit.»

Han kikket på Frøydis. «Frøydis, min gudinne, du som er portalens vokter. Siden den gangen har jeg kommunisert med deg gjennom drømmene dine, og jeg har følt smerten i hjertet ditt mange ganger når du har savnet din Vince. Vit at han er med oss, og han vil bidra alt han kan underveis. Han har lyttet med stor kjærlighet til alle samtalene du har hatt med han på stubben i skogbrynet.»

Hun smilte samtidig som en tåre rant ned over kinnet hennes. Hun tørket den bort med en finger. «Hva mener du med portalens vokter?» spurte hun med rørt stemme.

«Dere la sikkert merke til at reisen ned hit kun ble aktivert når akkurat du sto på platen? Det er fordi din hjertesignatur er nøkkelen som engasjerer noen av låsene. Og bare de som er av vår slekt kan låse opp andre låser. Det var derfor Mikkel var i stand til å åpne slusen i bassenget.»

«Slekten? Hva mener du med det?» Anni kikket mistroisk på Elidan mens hun tygde i seg en matbit.

«Gjennom hele deres slekt finnes det spor av vår slekt, vi var en gang ett. For mange tider siden levde vi side om side. Jeg vil derfor ønske dere en gang til velkommen hjem, velkommen hjem til Alveslekten. Dere har alltid vært en del av oss, dere bare husker det ikke.» Han førte hendene sammen til en hilsen, og bukket en gang til dem hver.

De satt som fjetret rundt bålet, alle tre. Dette var slettes ikke det de hadde trodd om denne dagen, at de skulle finne en annen verden langt under fjellet. Eller oppdage at de var i slekt med dem som bodde her.

«Jeg har forresten godt nytt til dere», sa Elidan. «Om litt skal vi ut på en liten tur sammen, spis nå og hvil dere litt. Det blir en del aktivitet etterpå. Det er noen jeg vil dere skal møte, de venter på dere der oppe.»

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field