Luke 21 – Preludium

Luke 21 - Preludium

Luke 21

«Mamma og pappa, er alt ok med dere??» Anni holdt fortsatt rundt dem, overlykkelig å se at de var i live.

«Jada, alt er bra med oss. Ingen ble alvorlig skadd da gruva kollapset, vi fant heldigvis inngangen inn hit rett før den ramlet sammen. Hadde det ikke vært for portalen hadde vi blitt drept alle sammen.» Oskar kikket ekstra godt på barna sine, og ga hver av dem et kyss i pannen.

«Som dere kanskje skjønner er vi nå på Svalbard.» Elidan følte et behov for å gjøre rede for litt av det som hadde skjedd. Både Frøydis, Anni og Mikkel var ganske forvirret, og det hadde de egentlig vært helt fra de kom ut av heisen.

«Vi har reist på en tektonisk understrøm, vi seiler på sett og vis mot jordrotasjonen i et eget lag like under jordskorpen. Solvika og Svalbard er to av knutepunktene vi har hatt opp til overflaten i mange hundre år. Dere skal få se mer etter hvert, nå er jeg mest opptatt av at dere skjønner at alle lever og har det bra.»

«Enn de andre i teamet, hvor er de?» lurte Mikkel på. Han kikket seg rundt. «De er i den ytterste hulen. Vi kom oss videre, men de ble igjen der. Døren lukket seg bak oss før de kom, så de vet ikke at vi er her. Planen er at vi skal ut dit etterpå. Vi har diskutert med Elidan, og vi er enige om at det er trygt å informere dem om det som skjer her inne.»

«Kjenner dere også Elidan fra før?» Frøydis kikket overrasket på Julie og Oskar.

«Fra før, nei. Vi møttes her inne, og han har forklart hvorfor vi kom oss inn her. Vi var sammen i går kveld. Men hva mener du med dere også?» Oskar kikket på moren sin.

Frøydis ble litt brydd, og kikket ned i hendene sine. Hun skottet opp på Anni og Mikkel, så på Elidan. Hun møtte de spørrende øynene til sønnen sin.

«Jeg møtte Elidan for lenge siden. Den gangen faren din og jeg reiste til California og gikk i fjellene. Da møtte vi Elidan under Mount Shasta. Det var et møte vi alltid husket, og han forlot meg aldri. I ånden. Nå, i dag, har jeg oppdaget at min kjære Vince har utrettet mye sammen med gjennom Elidan gjennom årene.»

«Mine kjære, vi har mye å snakke om. Vi tar det over et bålet med et godt måltid i kveld når vi kommer tilbake. Nå har vi en jobb å gjøre, og det begynner å haste litt. Redningsarbeiderne er snart gjennom den blokkerte gruvegangen, så det er viktig at vi får dere ut dit igjen.» Elidan pekte bort på portalen, den lyste opp allerede.

Når døren gikk opp var det fire skremte og storøyde arkeologer som satt inni et hjørne i den ytterste tunnelen. En av dem hadde blod i ansiktet, og en annen hadde en synlig skade på den ene leggen, det var et

Veggene her var opplyst av den sammen lillafargen, og det fikk det hele til å se ut som en krigsscene fra en actionfilm. Arkelogoene reiste seg forsiktig opp, glade for å se Julie og Oskar, og både overrasket og skeptiske til resten av følget.

«Går det bra med dere?» Oskar var raskt borte hos dem for å sjekke tilstanden deres. Julie hentet frem førstehjelpsutstyr fra sekken sin, det kunne se ut som det var behov for å bytte noen av forbindingene.

«Ja, det går greit.» Svartet kom fra Gunnar, teamleder for oppdraget her nede. «Anders har et kutt i leggen, og Sofie har muligens brukket armen. Så langt har vi klart oss med det vi hadde med oss. Det var godt dere kom med mer førstehjelpsutstyr nå. Og hvor i all verden ble det av dere? Har dere varslet de på overtflaten? Hva skal vi gjøre nå?»

Oskar snudde seg mot Elidan, Frøydis og de andre. «Dette er Gunnar, Anders, Sofie og Pia, alle er arkelologer ved universitet.» Han pekte på hver av dem etter hvert som han presenterte dem. «Dette er Frøydis, moren min, og Mikkel og Anni, barna våre. Dere har muligens sett noen barnebilder av dem på jobben, men de er definitivt blitt større siden den gang. Og så er det Elidan, vår ledsager i en annen del av verden enn den vi kjenner fra før.» De gikk litt nærmere, og nikket høflig til team-medlemmene, som fortsatt så litt usikre ut.

«Elidan representer et folk som vi har visst lite om, og nettopp de vi har studert symbolene til i lengre tid. Det er rett og slett dem vi har lett etter, uten at vi visste at de fortsatt var høyst levende. Å komme i kontakt med dem er begrenset til noen få mennesker, og for dem er all kontakt forbundet med stor risiko. Elidan har vurdert risikoen ved at dere blir innviet i denne verdenen, og med min forsikring om at dere har min fulle tillit, har vi blitt enige om at vi ønsker å ha dere med videre. Dette er en enorm mulighet til å jobbe i grenselandet mellom arkeologi og moderne samfunnsutvikling, men det innebærer også et stort ansvar, og en viss risiko for alle som er med.»

Alle fire kikket rart på Oskar. «Hva mener du, har dette noen sammenheng med det vi jobber med, er det det du sier?» spurte Pia. Hun var en av de mest erfarne symboltolkerne i gruppen, og hadde jobbet sammen med Julie og Oskar i en årrekke.

«Det har ikke bare noe med det å gjøre, de er dette vi jobber med. Elidan er en av dem som har skapt symbolene, og han kan hjelpe oss med det vi jobber med. Og hvis alt går som vi to har snakket om, da kan vi hjelpe verden med det vi lærer her nede. Og her nede betyr bak den åpningen der», sa Oskar og pekte på portalen de hadde kommet ut av.

«Vi skal forklare mer etter hvert, men først skal vi gjenopprette kontakten med de som savner oss på overflaten. De aner jo ikke at alt står bra til med oss. Vi vet at redningsarbeiderne snart kommer gjennom den nedraste delen av gruven, og da skal vi være der og ta dem i mot. Så da er spørsmålet, vil dere være med på dette? Det er avgjørende at dere gjør dette helt frivillig, og at dere forstår at dere må holde dette strengt hemmelig, muligens i lang tid fremover. Så, hva sier dere?»

De tenkte seg litt om, konfererte litt med hverandre før de unisont bekreftet at de ville være med. «Det vil være en ære, og ikke minst fantastisk spennende!» sa Gunnar.

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field