Luke 20 – Preludium

Luke 20 - Preludium

Luke 20

preludium_ill03

 [Hvis du liker bildet kan du laste det ned høyoppløst her – høyreklikk og velg «Lagre som…»]

 

Elidan forsvant bakover i hulen mens de andre spiste og drakk. De ble sittende og kikke inn i bålet med den snodige flammen. Frøydis smilte for seg selv, og ristet litt på hodet, lettere sjokkert over alt hun hadde fått innblikk i på så kort tid.

Mikkel fordøyde de sterke inntrykkene han hadde tatt inn både nå og de seneste dagene. Bildene han hadde sett inni seg nettopp hadde helt tatt pusten fra han, de var så vakre, og samtidig så underlige og uforståelige. Enda, i hvert fall.

Anni var langt avgårde allerede, med sin sans for eventyr og spenning plukket hun opp både reiser og mysterier, gåter og koder. Hun hadde aldri vært sikker på om det var lurt å nevne det for noen, denne evnen hun hadde til å forutse visse hendelser. Hun kunne avgjøre hvilken vei som var riktig å gå, hun visste hva den rette løsningen var, lenge før det ble åpenbart for andre. Noen ganger så lenge som  måneder før det ville skje. Hun været spenning igjen, og hun likte det.

Etter en stund kom Elidan tilbake med lignende kapper som den han bar, og tre par pelskledde sko. Både klær og sko var rikt dekorert med vakre mønster og symboler, det var helt tydelig håndlaget.

«Dere kommer nok til å trenge dette, det er kaldt dit vi skal.» Han la fra seg klær og fottøy på en av benkene.

«Hvis vi skal opp igjen, kan vi ikke bare hente våre egne klær inn hos farmor?» spurte Anni opprikitg.

Elidan smilte til henne. «Nei, det går nok ikke, dere finner ut hvorfor etterpå. Vi går om en liten stund.» Han gikk enda en runde bak i hulen.

De gjorde seg klare, og fikk på seg klærne han hadde lagt frem til dem. Kappene var sjeldent gode å ha på, de var lagd av et stoff som minnet om tynn fløyel, og samtidig som de var lette i vekt var det tydelig at de varmet godt. Skoene var myke og deilige, og undersiden av sålene så ut som om de kunne være lagd av en eller annen type bark. Snodige og flotte på en gang.

«Klare?» Elida var tilbake, og gikk foran mot heisen der de kom ned. «Vi skal ta heisen opp igjen. Dette er en spesiell heis på flere måter, blant annet fordi den er drevet av jordenergi og lava. Trykk og varme omgjøres til kraft som kontrollerer bevegelsen. Heisen styres av signaler som overføres gjennom røtter og strømførende bergarter i fjellet.» Han la hånden på symbolpanelet, og døren gikk opp.

«Øh, det virker veldig teknologisk i forhold til … vel, at det ikke virker veldig teknologisk…» kom det spakt fra Mikkel. Han kikket på panelet og gikk inn i heisen.

«Naturen er ganske avansert», sa Elidan, «og det er jo derifra det meste av inspirasjon til ny teknologi kommer. Alt vi omgir oss med kommer jo egentlig fra naturen. Menneskene har bare ikke oppdaget alt naturen er i stand til. Enda.»

Alle fire sto på platen midt i heisen. Den begynte å bevege seg oppover, det var såvidt de kjente at den flyttet seg. Anni sto og tenkte på at det var lava, eller kanskje en vulkan som fikk dem til å bevege seg. Hvor trygt var det?

Lyset i rommet de sto i var fascinerende flott å se på. Nå var det flere symboler som lyste opp på veggen rundt dem, de dannet et sammenhengende bånd rundt hele rommet, også tvers over døra. Fornemmelsen av noe utenomjordisk var der igjen.

Elidan sto helt stille med lukkede øyne. Frøydis kikket på barna og smilte forsiktig til dem. Ikke en gang hun hadde vel sett for seg alt dette.

De kjente at heisplaten gnisset forsiktig mot en kant eller noe, før bevegelsen fortsatte oppover litt til før den stoppet opp. Elidan gikk bort til åpningen og la hånden på det ene symbolet.

«Frøydis, vil du aktivere den på den andre siden? Anni og Mikkel, dere kan ta hver deres side, og låse opp.» De gjorde som de fikk beskjed om, og døren gled lydløst opp. Utenfor var det overaskende nok annerledes enn tidligere, de kom inn i et lite rom som ikke lignet det de resite ned fra. Rommet var opplyst av svakt lysende vegger, mer lilla i fargen her enn tidligere.

«Nå vil dere forstå hvorfor dere ikke kunne hente deres egne klær», sa Elidan til dem. «Kom, vi skal gå ut denne veien.» Selv om det så ut som om veggene var av solid fjell, visste de nå at det kunne være åpninger som var helt usynlige, helt til en lysende lås lyste opp i fjellet.

De gikk ut gjennom en lav åpning, låsen ble synlig når Elidan kom i nærheten. Ettersom åpningen var så lav krøp de ut gjennom den, og de kom ut i en tunnel. Den var støttet opp med trebjelker, og fjellet var ganske røft hugget ut, veldig ulikt hvordan det var under bassenget hos Frøydis. Tunnelen minnet mest om en gammel gruve, og den skrådde både oppover og nedover fra der de kom ut.

«Vi går denne veien.» Elidan vinket dem med seg oppover. De så et svakt lysskjær i det fjerne. De myke sålene deres var lydløse på det harde underlaget. Lufta var bitende kald, og ganske rå. Tunnelene svingte til høyre når de kom lenger frem. Langt der fremm kunne de se at det strømmet lys ut fra en åpning i tunnelveggen, en krypt nærmest.

De kom helt bort til åpningen og kikket inn. Der inne satt det to mennesker, godt pakket inn i pledd og tepper. De satt oppreist, med ryggen mot åpningen. Et bål brant i midten, det hadde samme blålige flamme som bålet hos Elidan hadde hatt.

De snudde seg brått når de hørte de forsiktige trinnene som kom inn i krypten. Under digre skinnluer kikket de på dem med store øyne, så bredte det seg store smil rundt munnen på dem begge.

«Anni og Mikkel! Mamma!» Oskar spratt opp på beina, og Julie etter. De løp bort til barna sine og omfavnet dem. Frøydis gikk bort til dem og lagde en gruppeklem av det hele. Elidan ble stående igjen og smile.

Det gikk helt rundt for Mikkel, han skjønte virkelig ingenting. Hvor var de nå? Hva hadde skjedd? Uansett, han syntes det var fantastisk å se igjen foreldrene.

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field