Luke 3 – Preludium

Luke 3

Moren møtte dem i gangen, hun hadde en koffert i hver hånd.

«Hei», sa hun muntert. Hun stoppet opp og kikket på dem.

«Ut fra ansiktene deres å dømme har dere allerede fått vite en del?» sa hun, delvis spørrende og delvis bekreftende.

«Ja», svarte faren. «Skal vi lage litt rask middag, og fortelle dem resten mens vi spiser?»

«Jeg har allerede gjort klart mat til oss, vi har ganske lite tid igjen til vi må dra», svarte moren. Hun satte fra seg koffertene nedenfor trappen til andre etasje, og tok i mot sekkene til ungene.

Alle tre hadde vært så opptatte med tankene sine når de kom inn døren at de ikke hadde lagt merke til at det luktet nystekt pizza. På kjøkkenøya stod en stor, hjemmelaget pizza, og det var satt frem tallerkener og drikke.

«Kom, la oss samles rundt bordet», sa Julie. Hun tente to stearinlys på bordet, og alle forsynte seg og satte seg ned.

Julie var en lang og rakrygget kvinne i slutten av tredveårene. Vanligvis var det lange, røde håret hennes satt i en stram hestehale, men nå danset det fritt nedover ryggen hennes. Krøllene ble ekstra synlige når hun hadde håret løst.

Hun hadde vært aktiv idrettsutøver som ung, faktisk helt til hun skulle bli mamma hadde hun deltatt på landslaget i stup. Interessen for stuping hadde smittet over på Mikkel, som nå var aktiv på det lokale laget.

I tillegg til stuping var Julie også en aktiv fjellklatrer, noe som var hendig i mange sammenhenger når hun var ute i felt som arkelog. Både hun og faren hadde vært med på en del spesielle utgravninger, både innenlands og utenlands.

Oskar hadde ikke vært like aktiv i idrett som ungdom, og den gangen de ble sammen hadde Julies foreldre spurt henne om Oskar var en hun kunne trives sammen med. Han virket så passiv og nerdete, syntes de. Det foreldrene hennes ikke visste den gangen var at han var med på et utviklingsprogram for teknologisk forsvar i felt, en fysisk svært krevende del av militærtjenesten hans.

Oskar hadde nettopp rundet førti, og var fortsatt en bidragsyter til en gruppe teknoforsvarere, både i politiet og Forsvaret. Hans lidenskap for fjellet og naturen hadde vedvart etter at han startet studiene sine.

Interessen for arkeologi hadde de begge hatt med seg fra barndommen. Oskars mor jobbet som historielærer på videregående, og faren hans hadde vært en ung professor i arkitektur i den lille byen Notre Dame i Indiana. Der møtte han kvinnen som skulle bli Oskars mor, og de flyttet etter hvert sammen til Norge. Kombinasjonen historie og arkitektur hadde blitt til arkeologi for Oskar.

For Julie var det onkelen hennes som hadde inspirert henne til å følge sporet mot arkeologi. Onkel Hans hadde vært en eventyrer og oppdager, og han fortalte alltid de sprøeste og mest spennende historier når familien var samlet. Julie satt med store øyne og hørte på, og forestilte seg hvordan det var å reise på oppdagelsesferd sammen med onkelen. Hun fikk aldri muligheten til det, ettersom Hans forsvant under en ekspedisjon i Antarktis mens hun enda gikk på videregående.

Det var ganske enkelt å forstå skepsisen Julies foreldre viste da hun kunngjorde at hun skulle studere arkelogi, og på den måten gå i onkel Hans sine fotspor. De så for seg både leteaksjoner og drama i fremtiden.

«Mamma, kan du fortelle oss mer om det som skjer?» spurte Mikkel mellom to munnfuller pizza. Han kikket nysgjerrig på moren mens han tygde i seg pepperoni og skinke under tykke lag med ost.

«Vel, jeg regner med at pappa har sagt at vi ikke kan si så veldig mye, og at dere absolutt ikke får lov til å dele dette med vennene deres – i hvert fall ikke enda», sa hun og kikket på barna sine.

«Ja, vi har skjønt det», svarte begge to.

«Ok, det vi vet så langt er at det ble funnet en stor sprekk i en av gruvegangene i en nedlagt gruve på Svalbard. Det er bare to dager siden. Folk fra gruveselskapet var nede på en rutinesjekk, og da går de gjennom alle typer sikkerhet. Sprekken har definitvt ikke vært der før, det er de sikre på», sa hun.

«Universitetet her har samarbeidet med det Indiske Instituttet for Teknologi i Bombay i flere år. De har kombinert arkeologi og teknologi på en veldig spennende måte, og dette funnet kan være et stort gjennombrudd. Hvis sagaen og funnene vi gjør nå har en sammenheng, da betyr det at vi er i ferd med å oppdage noe ved planeten vår som vi ikke har visst noe om til nå.»

«Men hvorfor må dere reise, dere har jo ikke jobbet med dette prosjektet, har dere?» undret Anni.

Hun ville nødig at foreldrene skulle reise akkurat nå, rett før jul. Og selv om hun var glad i farmoren sin, og egentlig elsket å være på gården hos henne, så ville hun gjerne være sammen med vennene sine også. Og hvis dette trakk ut i tid ville de ikke kunne feire jul sammen. De hadde alltid feiret jul hjemme hos seg selv, helt siden Mikkel var liten.

«Vi har vært med på en del av prosjektet, vi har bistått professor Kaldvik og teamet hans med tolking av den del symboler», sa faren.

«Og noen av symbolene har pekt i retning av utgravninger vi har vært med på, både i Italia og i Japan», fortsatte han.

«Nå vil de at vi skal være blant de første som utforsker denne muligheten på Svalbard. Hvis det i det hele tatt er noe, da», sa han tankefullt før han gapte over en ny pizzabit.

«Hva er Søylesletta, mamma?» spurte plutselig Anni.

«Vel, det vi tror er at det kan være en underjordisk slette, støttet opp av høye søyler. Men dette er bare noe vi har fra sagaen. Vi vet ikke om den finnes, og vi vet slettes ikke hvor den er, i så fall.»

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field