Luke 5 – Preludium

Luke 5

Luke 5

De rygget ut av gården og ut på veien. Det hadde allerede lagt seg ganske mye snø, og det var ikke brøytet enda. På grunn av den sterke vinden la snøen seg i fonner, både på veien og ellers der naturen syntes det var gunstig med en stor snøfonn eller tre.

Lysene fra bilen lyste opp snøflakene som danset i lufta, de glitret og skinte. Det var som å være i en diger snøkule som ble ristet skikkelig kraftig. Den store bilen tok seg greit frem på den snødekte veien, og snart var de på hovedveien, med stø kurs mot Skarsvika.

Idet de rundet den store svingen på toppen av Skarsheia så de fjorden gjennom snøværet. Det løyet tydeligvis litt, og vinden virket roligere nå. Kanskje det bare var at den ikke fikk like mye tak her, ettersom de var litt lenger inni landet?

De svingte rundt den siste svingen før Skarsvika, og der så de Lennart og båten hans. Båten lå fortøyd ved den opplyste brygga som båtforeningen hadde bygget. Skarsvika var et knutepunkt for både båtfolk og andre reisende, ettersom Lennart og et par andre drev en lokal rutetjeneste.

Flere store friluftsområder lå en kort båttur unna Skarsvika, og disse områdene var svært populære i sommerhalvåret. Forståelig nok var det liten interesse for fotturer i fjell og mark nå i desember. Likevel gikk rutebåtene etter behov, for en del av de fastboende rundt her hadde ikke veiforbindelse. Det gjorde at de var helt avhengige av båt, både for å frakte seg selv, og alt av mat og ting og tang.

Farmors gård var ett av disse stedene uten vei. Det tok omtrent en halv time med vanlig båt å komme over til gården hennes. På sommeren gikk det som regel an å kjøre med lettbåt, og da tok det bare drøyt ti minutter.

De fleste hadde vanskelig for å forstå hvorfor farmor valgte å bo så avsides, særlig etter at farfar gikk bort for en del år siden. Familien hennes skjønte det godt, derimot. Å komme dit var som å stige ut av den vanlige verden, tiden endret karakter, og både farger og lyder ble liksom sterkere og vakrere.

Etter noen dager her var det vanlig å oppleve at tiden på et vis hadde stoppet opp. Dagene var lange og gode, det var lite mas og aldri vonde ord. Himmelsk, rett og slett.

Det virket ikke så veldig himmelsk akkurat i kveld, med vinden ulende rundt ørene og snødrevet tungt i lufta. Lennart vinket til dem når han så at det var deres bil som nærmet seg.

De svingte inn på parkeringsplassen ved båthavna, og kjørte inn under taket på leskuret som var satt opp for nettopp slike dager. Oskar rygget så langt innunder taket han klarte. Det var jo greit å holde mesteparten av snøen på utsiden av bilen.

«Hei», ropte Lennart til dem, han var på vei bort til bilen for å hjelpe dem.

«Hei, Lennart», ropte Julie tilbake til han.

«Litt av et vær i dag, eller hva?»

«Nja, dette er jo bare vanlig vintervær, det», kom det rolig fra Lennart.

De andre visste godt at han hadde vært ute i skikkelig ruskevær mange ganger. Lennart var en røslig kar, og han plukket med seg både bager og snowboard i de store arbeidsnevene sine, før han trasket tilbake til båten. Han hoppet uanstrengt ombord i båten, selv om den lå og rullet i bølgene.

Båten hans var en halvstor sjark, gjort klar for både fiske og transport. Båten så ikke så karslig ut, men de som hadde vært med Lennart på tur visste at han tok godt vare på båten sin, og alt var både i orden og skinnende rent.

«Lurer på om vi skal komme oss over, jeg tror det kommer til å øke på igjen», ropte han bort til Mikkel og Anni.

«Ja, vi kommer.» Mikkel viftet med hånden for å signalisere at han var enig med Lennart. Han og Anni gikk bort til moren og faren, nå sto de alle i le av vinden.

«Vel», sa Oskar. «Da dra dere, og det gjør vi også. Ta vare på dere selv og hverandre, og ha en hyggelig førjulstid hos farmor. Jeg er sikker på at dere får det fint.»

Han ga først Anni en god klem, og deretter Mikkel. Mikkel klemte godt tilbake, og han la merke til at han kjente dirringen igjen. Det ble en lang klem.

«Jeg vet at dere er varsomme og alt det der, men…», begynte Mikkel.

Faren kikket litt overrasket på Mikkel. Dette var litt uvant, merket han.

«Ta vare på hverandre dere også. Håper dere finner det dere leter etter», fortsatte Mikkel. Han ga faren en klem til, en kort en.

«Takk, Mikkel, det skal vi. Og vi har dyktige folk sammen med oss, så dette blir nok bra», beroliget faren han.

Julie ga datteren sin klem og et kyss på hvert kinn.

«Jeg gleder meg til vi sees igjen, alle sammen», sa hun til de andre.

Mikkel fikk en god klem han også.

«Kommer dere?» ropte Lennart fra båten. Han hadde begynt å løsne fortøyningene, og var klar til å dra.

«Ha det, da. Vi snakkes!»

Alle fire sa det omtrent på likt. Med forsiktige smil vinket de til hverandre og skilte lag i snøværet. Julie og Oskar satte seg i bilen, og kjørte avgårde med en gang. De hadde et fly å rekke.

Anni og Mikkel gikk ned på brygga og hoppet ombord i båten til Lennart, han sto klar og hjalp dem ombord. Så fort de var inne under tak la Lennart fra, og de satte kursen mot Elfjord og farmors gård.

Været var åpenbart i ferd med å bli verre igjen. Båten ristet i vinden, og sjøen pisket på rutene. Sikten var bortimot null, så det var best å stole på at Lennart visste veien. Praktisk talt i blinde.

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field