Luke 6 – Preludium

Luke 6

preludium_ill01

 

 [Hvis du liker bildet kan du laste det ned høyoppløst her – høyreklikk og velg «Lagre som…»]

 

Med det samme de rundet det ytterste neset på den andre siden av fjorden løyet vinden betraktelig. Vinden kom fra nordøst, og nå skjermet fjellene godt for den sterke vinden.

Både Mikkel og Anni hadde stått i styrhuset sammen med Lennart hele tiden, de ville gjerne se det som var å se. Enda de ikke så noe annet enn sjø og snø. De hadde ikke turt å si så mye, de ville ikke forstyrre Lennart. Ikke det at han virket veldig stresset av situasjonen, han var like rolig hele veien, og svingte båten så den formelig danset i bølgene.

Når det roet seg ned tok endelig Anni mot til seg, hun ville spørre Lennart om noe. Samtidig visste hun at hun skulle trå varsomt.

«Du Lennart, du som er godt kjent her omkring. Vet du noe om hvordan det var her i gamle dager?»

Lennart kikket skrått ned på henne. Selv om Anni var ganske lang for alderen var Lennart mye høyere enn henne. Han var sikkert nærmere to meter.

«Hva mener du med gamle dager?» undret han.

«Vel, sånn før det fantes biler og fly og sånn», sa Anni nølende.

«Hehe, nå er jo ikke jeg så veldig gammel selv da, så det du lurer på er vel ting jeg har blitt fortalt selv, tenker jeg», sa Lennart mens han kikket ut i mørket foran dem.

«Det jeg vet er at det var et yrende liv her omkring. Det var mange som drev med fiske, og nesten alle drev en gård, noen små og noen litt større. Og Elvsfjorden var et møtested for alle i nærheten her. Folk kom hit i båt, uansett om det var begravelser, bryllup, sommerfester eller julefester. Farmoren og farfaren deres var som regel vertskap, det var de som hadde ansvaret for bygdehuset. De arrangerte de mest fantastiske julefester. Jeg husker det fortsatt godt fra da jeg var liten.»

Lennart ble stille, han tygde litt på underleppa og klødde seg i skjegget.

«Men det var før fjellet i Sildefjorden raste ut. Etter det var det nesten ingen som turde å komme hit lenger, de mente det spøkte i fjellene her. Bare tullprat, selvfølgelig, men når ryktet først fikk tak var det ikke til å endre på.»

De fortsatte innover fjorden, sjøen var mye roligere nå, og ettersom vinden hadde løyet såpass mye virket ikke snøværet så kraftig lenger. Eller snødde det mindre nå?

«Se der», sa plutselig Lennart og pekte. «Der er lysene i Solvika, lysene ned til brygga er slått på. Hun står vel og venter på oss allerede, kjenner jeg henne rett.»

Lysrekka ned fra huset var veldig karakteristisk fra denne vinkelen, den lagde en klar og tydelig S som kveilet seg ned i mørket.

Og Lennart hadde helt rett. Når de nærmet seg så de henne, hun sto vendt mot dem, med det ene lyset på brygga rett bak seg. Det så ut som om hun hadde en diger glorie rundt seg, forsterket av alle snøfnuggene som svirret i lufta.

Med stadig mindre fart gled båten rolig forbi den lille holmen rett ut for Solvika. Lennart la båten i en stor sving for å legge den med baugen mot været. Anni og Mikkel gikk ut på dekket, farmor vinket til dem med det samme hun så dem. Selv om ansiktet hennes var i skyggen kunne de tydelig se det gode smilet hennes.

Med stø hånd la Lennart båten tett inntil brygga, og bakket litt for å legge den stille. Mikkel var klar med fortøyninga, og Anni brukte båtshaken for å holde båten mot brygga.

«Dere har ikke glemt dette, nei», humret Lennart til dem.

«God kveld, Frøydis,» sa han og bukket overdrevent til henne.

«God kveld til deg også, Lennart», svarte hun og neiet pent mens hun klukklo.

«Hei, mine kjære barn, velkommen til Solvika!» sa hun hjertelig, og gikk mot dem med åpne armer. Hun tok dem i hver sin armkrok og klemte dem lenge og godt.

«Jeg har gledet meg sååå mye til dere skulle komme.» Hun sa det mens hun kikket godt på dem, som for å studere om de hadde endret seg mye siden sist de møttes.

«Gikk turen greit, eller?» spurte hun dem.

«Jada, Lennart har så peiling på det han holder på med, han hadde vel funnet frem med bind for øynene», sa Mikkel høyt nok til at Lennart kunne høre det. Han hadde tatt bagene deres opp på brygga, og kom nå opp med snowboardene og resten av tingene deres.

«Ja, det var en interessant idé,» gliste han. «Kanskje jeg skal prøve det en gang…? Uansett, hvis dere vil kan dere jo bli med ut og fiske en dag», sa han til dem idet han gikk ombord i båten igjen.

«Ja, det blir vi gjerne», svarte Mikkel. «Vi bare gjør unna litt lekser først, så vi får litt bedre tid i dagene fremover. Vi sees snart!»

«Takk skal du ha for hjelpen, Lennart. Vel hjem, vi snakkes i morgen.»

Farmor sendte et slengkyss til Lennart, og han vinket til dem. Alle tre vinket tilbake, og både han og båten forsvant raskt ut i mørket.

«Kom, vi går opp og lager litt varm kveldsmat. Det har vært en spesiell dag for dere, vil jeg tro. Jeg vil gjerne høre alt om det, og det er sikkert mye annet nytt dere kan dele med en gammel farmor.»

De snudde rundt og begynte å gå opp mot huset. Det glitret så vakkert, det store, gamle huset, kledd i kald snø og varm belysning.

 

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field