Luke 7 – Preludium

Preludium luke 7

Luke 7

Det knirket i snøen på vei opp mot huset, farmor hadde måket en bred og fin sti hele veien. Når de nærmet seg huset så de at det var pyntet til adventstid, med stjerner i vinduene og små, glitrende lyskjeder på flere av trærne utenfor.

Farmor tråkket i vei, og Anni og Mikkel måtte anstrenge seg for å holde følge med den gamle damen. Hun var nok sprekere enn de fleste i hennes alder. Hun kikket bak og smilte til dem, åpenbart klar over at de syntes det gikk litt raskt oppover. Midtveis tok hun en pust i bakken, så barna kunne hente henne inn igjen.

«Det er lenge siden dere har vært her nå. Går det greit med den tunge lasten?» spurte hun oppriktig. Med bager, snowboard og det hele ble stigningen opp mot huset ganske tung. Farmor haddde tatt med seg det hun klarte, hun også, så lasten var jevnt fordelt.

Etter noen sekunders hvile trasket de videre, og snart sto de i yttergangen. De pustet litt tungt, glade for å være i hus igjen. Inne merket de den velkjente lukten av varmt hus, vedovn – og kongerøkelse. Farmor likte å lage julelukt i huset, som hun pleide å si.

«Velkommen hit, og velkommen inn», sa hun hjertelig når de var vel inne.

På kjøkkenet ble de ønsket velkomne av Kosedyret, den godt voksne katten farmor hadde hatt siden den var en nyfødt kattunge. Enten kjente den dem igjen, eller så var den bare glad for å se flere mennesker. Den purret og gned seg mot leggene deres, halen visket frem og tilbake, tuppen krummet seg. Navnet hadde den fått fordi den alltid hadde vært veldig kosete.

Farmor hadde satt frem litt mat, og satte i gang med å steke speilegg til dem. De satte seg ned og spiste, og farmor fortalte at Oskar hadde ringt henne fra flyplassen rett før de skulle ta av fra flyplassen. Alt hadde gått etter planen, og de skulle være fremme i løpet av natten. De kom sikkert til å ringe i morgen også.

«Jeg setter tingene deres opp på rommene deres mens dere spiser, dere sover der dere pleier», sa hun og tok en bag i hver hånd og forsvant opp trappa.

Anni og Mikkel var tause, de spiste og kikket ut av vinduet. Dagen hadde vært veldig spesiell, og inntrykkene ble fordøyd sammen med farmors gode, hjemmelagde brød. Samtidig som de var ferdige med maten kom farmor ned igjen, hun hadde med håndklær til dem.

«Kom, så setter vi oss inn i stua, det er fyr i peisen. Jeg vil ha en kopp te. Er det noen som vil holde meg med selskap?» spurte hun mens de ryddet av bordet sammen.

«Jeg tar gjerne en kopp nypete», sa Anni.

«Og jeg vil gjerne ha en solbærte, hvis du har», stemte Mikkel i.

«Skal bli», trallet hun, satte over kjelen og tok frem tre krus.

De gikk inn i stua, og fant seg til rette rundt salongbordet. Farmor satte seg i lesestolen sin, en høyrygget ørelappstol med matchende fotskammel. Skinnet i stolen viste tydelig at stolen var både gammel og godt brukt, men det gode håndverket gjorde at slitasjen bare fremhevet det flotte møbelet.

Det knitret godt i peisen, flammene kastet et gyldent lys over hele rommet. Skyggene danset på veggene rundt dem.

«Så, fortell meg hva som har skjedd», sa farmor vennlig. Hun holdt kruset med begge hender, og blåste litt på den varme teen. Barna visste at farmor kjente til mye av det som skjedde i farens liv, og de var begge inneforstått med at hun kunne få vite alt som hadde skjedd. De fortalte hver sin runde, om helikoptre, sprekken i gruven på Svalbard, universitetet i Inda, om militære og om departementer. Farmor lyttet, nikket og fulgte godt med på det de fortalte.

Etter en stund kikket hun på klokka, og vurderte barnabarna sine litt.

«Selv om jeg er skikkelig klar for å høre enda mer om hvordan dere har det, og om alt som har skjedd i dag, så lurer jeg på om vi skal ta tidlig kveld, og heller prate sammen i morgen tidlig? Hva tror dere?»

Mikkel og Anni nikket, og supte i seg siste resten av teen sin.

De sovnet begge som steiner med det samme hodene traff puta.

Neste morgen var de tidlig oppe alle sammen. En lang og god natts søvn hadde gjort godt, og de våknet opp til en blekgul, gryende soloppgang. Vinden hadde gitt seg, og det snødde heller ikke lenger. Ute var landskapet kledd i skikkelig julestemning, trærne hang med greinene, fulle av snø.

«Jeg har tatt frem badekåper til dere hvis dere vil starte dagen med et bad.»

Et stykke ovenfor huset kom det opp en naturlig vannkilde, og over den hadde farmor og farfar bygget en stort sidebygning. De hadde ledet en del av vannet til en diger, underjordisk drikkevannstank. Den andre delen av vannet hadde de brukt til å forsyne et ganske stort basseng med naturlig, rent kildevann. På vinteren ble bassenget varmet opp av jordvarme og solfangere, og på sommeren var det behagelig kjølig.

Bassenget var stort nok til både svømmetrening og stuping, selv om det høyeste stupebrettet var «bare» tre meter. Ganske fantastisk å ha noe sånt på et slikt sted, det syntes både Anni og Mikkel. De elsket å bruke bassenget når de var her på besøk. Fjorden var tross alt en del av Nord-Atlanteren, så det var sjelden noe særlig badetemperatur der.

«Skal vi løpe barbeint bort?» Farmor sto klar.

«Ja, kom igjen. Det gjør vi!»

Da løp sammen bort til det store badehuset. På innsiden var det som å komme inn i en tropevarm regnskog i forhold til vinteren på utsiden. Store vinduer badet bassenget med dagslys. De første solstrålene streifet inn akkurat samtidig som de tok fart og hoppet uti. Vannet slukte dem med digre plask, og når de kom opp igjen skrattet de høyt, alle tre.

«Åh, dette er så deilig», sa Anni frydefullt.

[ du kan laste ned historien så langt i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field