Luke 9 – Preludium

Luke 9 - Preludium

Luke 9

Anni kjente at halsen snurpet seg igjen, hun prøvde å svelge, men det gikk ikke. Det kunne ikke være mulig, noen måtte ha misforstått et eller annet. For det kunne ikke være en spøk, det var alt for drøyt til det.

Mikkel kjente at tårene var på vei, han kunne smake saltet allerede. Om han bare hadde visst at det var dette han hadde kjent når de skilte lag i går, da kunne han sagt mer tydelig fra til foreldrene. Kanskje hadde de valgt å gjøre ting annerledes da. Han satt og kjente på en gnagende skyldfølelse.

Farmor virket rolig, men samtidig preget. Hun reiste seg, gikk bort til komfyren og satte over tevannet. Hun tok med et glass vann til hver av barna.

«Husk at vi ikke vet stort enda, da», sa hun beroligende til dem.

«For det første er alle sammen rutinerte i jobben sin, de vet å sikre seg, og de passer på hverandre. Ettersom kommunikasjonen er brutt vet ingen på overflaten noe. For alt vi vet sitter de nede i gruven og planlegger redning fra undersiden av raset.»

«Du er jammen meg bra positiv», sa Mikkel spakt til henne mens han tørket en tåre med genserermet.

«Ja, hvorfor ikke? Vi vet veldig lite, det gjør de andre som er på Svalbard også. En ting er i hvert fall sikkert, vi får ikke gjort noe herifra», sa hun.

«Og bekymring er helt bortkastet, det bare ødelegger vår dag uten å hjelpe noen andre. Vet dere, noe sier meg at dette kommer til å ordne seg. På en eller anne måte. De kommer til å holde oss orientert. I mellomtiden kan jo vi være takknemlige for å være her, sammen.»

Hun hentet kjelen med kokende vann, og sjenket i krusene deres. De drakk te, snufset litt, kikket på hverandre og kikket ut på det vinterkledde landskapet. Fjorden lå stille og speilet fjellen på den andre siden. Etter en liten stund lettet sjokket og sorgen, det var nesten som om sola begynte å skinne sterkere…

«La oss bruke dagen best mulig måte. Hvis vi bruker litt av lørdagen får dere bedre tid til å være med Lennart ut på sjøen. Fant dere bøker dere kunne bruke?»

Farmors engasjement smittet over på Anni og Mikkel. De viste henne bøkene de hadde funnet frem, og begrunnet valgene sine.

«Spennende valg», sa farmor entusiastisk. «Hvordan vil dere gjøre det, da?»

«Jeg tenkte å lære om symboler som har blitt brukt av mennesker gjennom tidene, og se om jeg kan finne noe her i Solvika», sa Mikkel mens han bladde ivrig i boka.

«Og jeg har lyst til å finne ut hvordan de store ekspedisjonene ble planlagt, og kanskje prøve å lage en miniekspedisjon i Solfjellet», sa Anni med stolthet i stemmen.

«Oj, dere kaster dere rett inn i det, ja. Si fra hvis jeg kan bidra med noe, da», sa farmor lattermildt. Hun kikket beundrende på barnebarna sine mens hun drakk litt mer te.

Og dermed satte de i gang, og den mulige katastrofen på Svalbard var plutselig satt i skyggen av ungdommelig nysgjerrighet. Farmors optimisme hadde påvirket dem, og Anni og Mikkel forsvant inn i hver sin bok.

 

Først langt utpå dagen oppdaget de hvor lenge de hadde sittet fordypet i bøkene. Det var ganske tydelig at de hadde valgt emner som interesserte dem. De kikket på hverandre, og kikket rundt seg etter farmor. De hadde ikke sett henne siden de begynte å lese. Begge tok en pause, og gikk for å se om de fant henne.

Hun var ikke å se noen steder inne, ikke engang Kosedyret var å se. De kledde på seg og gikk ut for å sjekke. Det var vindstille, lufta var kald og skarp, og sola var på vei over fjellet nå. Her inne i fjorden var det hverken trafikk eller andre mennesker, så alt de hørte var naturen. Og stillheten.

Det var en god stillhet her. I det fjerne hørte de måker, de hadde sikkert fest et sted hvor sild eller annen småfisk vaket i overflaten. Et og annet skjæreskrik kom fra skogen. Det var så stille at de kunne høre de små bølgene som klukket mot steinene nedi fjæra, enda det var langt ned til sjøen. Den salte sjølufta pirret i neseborene deres.

De ruslet ned rundt huset, og satte kursen mot båthuset. Halvveis nede så de henne, hun satt urørlig på en stubbe oppunder skogbrynet. Sporene i snøen viste hvor hun hadde gått, så Anni og Mikkel valgte samme ruta.

Hun satt med øynene lukket, og Kosedyret lå i fanget hennes. Når de kom frem til henne åpnet hun øynene sakte, og kikket på dem med døsige øyne. Smilet hennes var varmt og hjertelig.

«Hei, der er dere jo. Jeg og Kosedyret gikk oss bare en tur for å fortelle farfar om alt dere er i gang med. Han ville vært så imponert over dere…» Hun strålte om kapp med den varmende sola.

De ruslet sammen tilbake til huset, ingen sa noe. Øyeblikket var fylt med en uforklarlig høytidsstemning. Det glitret i sjøen, og noen små, luftige skyer skled over himmelen. Kosedyret kom slentrende et par meter bak dem, uanfektet slik bare katter kan få det til.

En liten flokk måker fløy stille over dem, de endret posisjon i forhold til hverandre der de fløt i lufta. Fra øyeblikk til øyeblikk dannet de forskjellige formasjoner. Mikkel bråstoppet. Så han virkelig det han trodde han så?

De andre snudde seg for å se hvor det ble av han. Han sto bare og kikket etter måkene, munnen halvveis oppe, på vei til å si noe. Han pekte på måkene, fingeren dirret av iver.

«Så dere det?» spurte han dem i et uvanlig høyt toneleie.

«Så hva da?» Anni kikket på broren med hevede øyebryn.

«De… de tegnet symboler på himmelen…» sa han, uten egentlig å tro på det han selv sa.

«Lesepause, kanskje?» gliste Anni til han. Hun kikket opp på farmor og ristet litt på hodet.

«Ja, kanskje det…» sa farmor. Hun blunket lurt til Anni og gikk sakte videre oppover mot huset.

Mikkel klødde seg under lua, og begynte å gå igjen, han også. Han var sikker på at han så det, men han skjønte at det også kunne vært helt tilfeldig.

[ du kan laste ned historien til og med luke 9 i PDF-format her ]

Leave A Response

* Denotes Required Field